Oppdatering: familie

Jeg må ha blitt tildelt den desidert beste amerikanske familien man kan få.
På facebook skrev vertsmor, Brenda dette:

"Just a couple more months and we get our exchange student, Elisabeth, from Norway! Finally the girls will not be the minority in my house! Girls rule - Boys drool!"

De er bare best! Jeg har ikke pratet med pappaen i huset enda da, men alle de andre prater jeg ofte med på facebook. Jeg skal begynne å skrive et personlig brev for hånd å sende det til dem. Jeg er så spent på å møte dem in real life.

Vertsfamilie!!!!!!

Idag fikk jeg en hyggelig overraskelse etter jeg kom hjem fra skolen. Carlina fra Speak ringte meg når jeg og Emelie var på besøk hos Ane. Jeg fikk sjokk, ventet på at hun skulle si ordene: "Du har fått vertsfamilie!" Det sa hun, og da skreik jeg!!! Jeg begynte å le og gråte. Det var både fantastisk og trist på en gang, i og med at jeg der og da satt i trappa til bestevenn Ane sammen med bestevenn Emelie :( DET ER CRAAAZYYYYYYYYY! :D

Familien består av mor og far rundt 40/50 år. De har barna Lauren, 16 år og Jackson 15 år + tvillingbror Jordan. De har to hunder, en katt og en turtle (skilpadde) som heter Sherman! haha! De bor i en by med ca. 7000 innbyggere i Washington State, ca. en time utenfor Seattle :) Jeg tror også de bor rett ved sjøen, hvis jeg ikke har sett feil på google earth.

Jeg kan legge ut bilder av familien hvis jeg får lov av dem. Gleder meg til å bli kjent med familien!

Who am I?

Om du har tenkt til å lese bloggen min, er det kanskje en idé å fortelle litt om meg selv:

NAVN: Elisabeth
ÅR: 3. januar 1993
BOSTED: Ski
SKOLE: Ås videregående
FAMILIE: Mor, far, fire brødre
BLOGGER FORDI: Jeg skal gå på Amerikansk High School til høsten


Hvis du lurer på noe er det bare å spørre! :)

Life is great!

Da har den siste uka i 1.klasse på Ås videregående skole kommet. Det er en veldig merkelig, men også god følelse. Jeg har fri fra skolen i morgen, siden det er elever som har muntlig eksamen (stakkars Emelie). Det vil si at jeg bare har én skoletime på onsdag, to på torsdag og på fredag skal vi bare møte opp å få karakterkortet. Livet er herlig! Men det er skummelt at årene bare går fortere og fortere.

Sommeren har kommet, og nå venter jeg bare på at sola som har gjemt seg en liten stund skal vise seg igjen. Siden jeg ikke kom opp i noen av eksamene har jeg vært i feriemodus i over tre uker nå. Deilig!

God sommer!


Legger med et bilde av meg og min kjære Ane

Still waiting...

Jeg har ikke valgt statsgaranti eller region for mitt utvekslingsstudentår. Jeg står åpen for alt. Litt skummelt, men også litt digg. Faktisk så er jeg ikke redd for å komme til Alaska, siden jeg vet det er mange bra mennesker der. Selvfølgelig håper jeg på å komme til en av de varme sørstatene eller deilige California, men som sagt er det mennesker som teller mest. Jeg venter fortsatt på vertsfamilie, slik som alle andre!! Det tar så lang tid.

Her er noen av grunnene for at jeg drar over dammen;

- Jeg ønsker å lære om den åpne, hospitable Amerikanske kulturen.
- Jeg vil lære engelsk flytende. Drømme på engelsk. Tenke på engelsk.
- Jeg har lyst til å oppleve High School spiriten, prom, graduation, etc. (haha)
- Jeg vil møte utfordringer som jeg kan mestre, og dermed vokse å bli mer selvstendig
- Jeg håper på å skape nye relasjoner
- Bli mer takknemlig for at jeg bor i vakre Norge.
- Jeg slipper janteloven!!!
- Jeg skal bli stooooor!! (voksen, independent, frimodig og tøff)
- I wanna see the world, jeg er eventyrlysten

Som alle andre kommende utvekslingsstudenter så har jeg også noen moments hvor jeg stopper opp for å tenke over hva jeg egentlig har tenkt til å begi meg ut på. Er det den rette avgjørelsen? Jeg kommer til å gå glipp av mye bra som skjer i Norge. Hva driver jeg med? Kanskje...
.. vennene mine ikke vil kjenne meg igjen (lol)
.. jeg reiser fra mine beste venner og familie :(
.. jeg går glipp av broren min sin konfirmasjon
.. jeg kan risikere å bli feit!!
.. mamma kan ikke trøste meg
.. folk kan tro jeg har blitt selvsentrert/innbilsk og overfladisk (du vet, amerikanere tror de er best i alt)
.. jeg går faktisk glipp av ti måneder i mitt kjære fedreland (så patriotisk jeg høres ut!)

Meeeen, after all. Ti måneder går fort + at disse drøftingsspørsmålene vipper opp mot for-argumentene. Den amerikanske drømmen min fra begynnelsen av 8. klasse is soon to begin! I'm leaving!